tirsdag 11. januar 2011

Let's start at the beginning...

2004
Det var dette året jeg møtte mannen min....Vi flyttet raskt sammen og bestemte oss for at prevensjon trengte vi ikke. Vi skulle ta ting som det kommer....Tanken på barn var absolutt ikke skremmende, men heller et ønske!


2006
Nå hadde vi bodd sammen i 2 år, ingen prevensjon og heller ingen graviditet.. Jeg oppsøkte derfor legen for å ta opp problemet...Jeg rakk ikke legge frem problemet vårt før legen min spurte når jeg sist hadde mens..... Jeg svarte med at jeg nettopp har hatt den. Legens kommentar var da: "Ja men det er godt, da vet vi i allefall at du ikke er gravid, og det er bra. Ja for dere prøver vel ikke å bli gravide allerede? Det er vel litt tidelig?"
Kommentaren satte meg helt ut av spill...Jeg følte meg skikkelig dum og usikker... Så det endte med at jeg ikke turte å fortelle legen hvorfor jeg oppsøkte henne og kom derfor ut derifra med en resept på p-piller...


Tankene begynnte å svirre i hodet på meg....Var jeg for ung? Er det for tidlig å oppsøke hjelp ang graviditetsproblemer når man er 22?? 


Vi ga ikke opp prøvingen, men jeg begynnte nå å virkelig plages av andre folks graviditeter... Jeg klarte ikke å glede meg over andre som ventet barn, jeg orket ikke se barnevogner, og verst var det kanskje at sambo reagerte på samme måte :(


2008
NÅ! Ja NÅ må jeg bare mane meg opp og komme meg til lege. 4 år med prøving uten å lykkes kan vel ikke være normalt??
Jeg tok mot til meg å oppsøkte en privat gynekolog (ja for legen min skulle jeg i allefall ikke tilbake til)
Gynekologen fant fort noe som kunne være grunn til barnløsheten vår.... Jeg hadde trolig PCO sa han. Nå måtte jeg bare ta en del blodprøver opp igjennom et par sykluser og sambo ble hennvist til porsgrunn for sædanalyse.... Resultatene hans var gode, ja faktisk over gjennomsnittet, så da var det min tur... Jeg måtte igjennom en laparoskopi 5. desember.
Der fjernet de en del av cystene på eggstokkene mine og fant ut at den ene egglederen min er tett..


2009
Etter operasjonen i desember 2008 fikk jeg beskjed om å fortsette prøvingen en mnd tid ut i det nye året.. Det kunne jo hende at fjerningen av cystene var det som skulle til for at jeg skulle bli gravid, men det så i grunn ikke sånn ut...
Gynekologen annbefalte oss derfor å komme igang med prøverør... En tanke som skremte meg veldig...Jeg ville ikke komme hjem til mannen å fortelle han dette...For et nederlag liksom..
Jeg spurte derfor om det kunne være en mulighet å prøve ut pergotime, og overraskende nok så hadde han ikke tenkt på det, men syns det var en veldig god idé.. 
Selv var jeg veldig optemistisk og trodde at dette skulle være løsningen vår. "Men hva hvis dette ikke funker da" sa sambo...Ja da må vi nok igang med prøverørsbehandling svarte jeg... Og da svarte sambo ganske rast at dette går bra, vi får det til nå.
Etter 2-3 perkokurer bar det igjen tilbake til gynekologen...Dette funket jo ikke.. Så nå var det bare å bite i det sure eplet... Vi måtte nok igang med prøverørsbehandling...Jeg ante jo ikke hva som ventet meg...og det var vel derfor jeg syns det var så skremmende..


Søknaden ble sendt til Volvat i oslo....men etter 3 mnd hadde vi enda ikke hørt noe. Jeg ringte dem å spurte hvor lenge jeg måtte vente før jeg fikk svar, og da viste det seg at de ikke hadde fått søknaden vår. Nå var det å kontakte gynekologen igjen å fortelle at søknaden aldri kom frem...Han søkte igjen, og jeg ba han også om å sende en søknad til det offentlige. 
Jeg hørte ingenting fra det offentlige, men søknaden til Volvat ble ikke godkjent pga manglende blodprøveresultater. Jeg måtte derfor ta diverse blodprøver igjennom syklusen før de ville vurdere søknaden vår videre. 
Mens dette foregikk maste jeg på gynekologen om søknaden til offentlig sektor...Det tok sin tid før den ble sendt, men når det endelig skjedde fikk jeg fort svar i posten...De hadde også avvist søknaden pga manglende blodprøver...
Nå var jeg dritt lei...Gynekologen visste tydeligvis ikke nok om hva slags dokumentasjon som måtte til for å få godkjent søknaden.
Men jeg ringte Ullevål og fartalte at jeg nettopp hadde tatt nye blodprøver og kunne sende dem resultatene så fort jeg fikk dem tilsendt selv.. Det var helt greit, og de ville se videre på søknaden vår så fort de fikk blodprøveresultatene.
Nå var 2009 nesten over...vi hadde brukt over 6 mnd på å få igjennom en søknad som i utgangspunktet ikke burde tatt mer enn noen uker...


2010
Ja, nå skulle vi endelig bli kalt inn til forsamtale på Ullevål og prosessen var igang. Vårt første forsøk ble satt igang på våren.. Håpet var stort og forventningene enda større...Vi hadde sååå tro på at dette skulle funke! Økonomisk var det en utfordring å få råd til alle de dyre medikamentene, for om bare noen få mnd skulle vi jo også gifte oss. Men penger ville ikke stoppe oss i kampen om å bli foreldre!
I slutten av april hadde jeg test dato...det var nå vi skulle få vite om forsøket var vellykket... Men bare 2 dager før testdato kom tante grusom...Den største sorgen og skuffelsen jeg har kjent.... Jeg følte meg mislykket, udugelig og forferdelig ensom... Desverre kunne vi ikke komme igang med nytt forsøk rett etterpå...for vi hadde ingen egg på frys og sommerferien lå rett forran oss, så det var ingen tid til nytt uttak. Jeg fikk derfor beskjed om å ringe tilbake i august når jeg fikk mensen igjen.


Heldigvis hadde jeg bryllupet å konsentrere meg om, ellers hadde ventetiden den sommer'n vært veldig lang.  Men etter bryllupet i august var jeg litt i tvil om vi skulle vente en syklus til før vi gikk igang med nytt forsøk eller om vi bare skulle kjøre på...
Økonomien etter bryllupet var jo ikke på topp....Nå var det utgifter til fotograf på 12.000,- og utgifter til takkekort som ventet...Kunne vi klare 8.000-10.000,- til medesinene mine i tillegg? Mannen syns vi skulle kjøre på...han mente vi alltid ville klare å skaffe nok penger.. Så da var det bare å reise på apoteket å hente ut det jeg trengte for å begynne på oppstartsdagen jeg fikk fra ullevål..


En ny nervepirrende periode ventet oss... Men denne gangen var ikke forventningene like store lenger... Jeg hadde mista helt trua...Hvorfor skulle det funke nå?
Og det hjalp jo ikke å høre at medesineringen ikke hadde fungert slik de håpet...Istedenfor at eggposene vokste seg store, så ble det bare mange små poser... De kunne bare finne en eggpose som var stor og moden nok... Spørsmålet nå var om jeg skulle fortsette med sprøytene til de ble større, men også flere, eller om de skulle ta dem nå og håpe på at de fant noen få gode egg...
De bestemte seg for å prøve på uttak...Jeg fikk derfor beskjed om å sette eggløsningssprøyta og komme tilbake noen dager senere for uttak.
Onsdag 13. oktober 2010- Dette var dagen for uttak.. Jeg viste hva som ventet meg og gledet meg ikke så veldig egentlig... Men denne gangen var det ikke bare småvondt og ubehagelig...Det for helt for jævlig!! Det gjorde så fuckings vondt!!! Jeg gråt, klarte ikke stoppe tårene... Enten så funka ikke bedøvelsen ordentlig, eller så var det bare grusomt vondt uansett.. Og det ble ikke akkurat bedre når jeg fikk beskjed om at de bare fant ETT egg!!!


Ok, ett egg...jaja, jeg var i grunn ikke kjempe lei meg..litt skuffa, ja! Hva er liksom sjansen for at dette ene egget skal klare å bli befruktet samt overleve til innsettingsdagen OG faktisk feste seg og utvikle seg til et foster i magen min?? Ja hva er sjansen???
Forrige gang ble jo bare 6 av 12 egg befruktet og kun ett egg var godt nok til å settes inn...


Kan vel si at forventningene mine sank enda mer....Men dagen etter fikk jeg tlf fra ullevål...Egget hadde blitt befruktet og jeg kunne komme inn neste dag for innsetting!!!
Fredag 15. oktober 2010,  nå var det endelig innsetting....Det var 2 uker siden jeg mistet bestefar og jeg håpet så inderlig at han kunne hjelpe meg litt fra den andre siden :P hehe


Innsettingen gikk veldig bra, og helt smertefritt... Nå var det bare å vente....De neste ukene skulle bli de lengste ukene ever.... Jeg fikk beskjed om å vente 3 uker før jeg tok en graviditetstest... Det vil si at min testdato var 5. november 2010.


Ja tia gikk jo ikke fort, men etter 1 ukes tid var jeg sikker på at alt var over.... Jeg hadde murringer og ømme pupper...akkurat som når tante grusom ventes... Jeg var ikke i tvil engang! Viste at hun kom. Det kunne ikke være no annet...
Hmm....men murringer i 3-4 dager uten at hun dukker opp? Det er jo ikke vanlig...Hvorfor kommer hun ikke, jeg vet jo at hun er på vei! 
Ok, jeg hadde noen graviditetstester liggende, og bestemte meg for å teste...(lør 23 okt) Det var 8 dager siden innsetting...Ja egentlig alt for tidlig å teste....Men jeg tok en test uansett... Og som forventet, bare en strek....Eller...jeg kunne skimte en svaaaaaaaak strek om jeg ønsket... Men den var så svak at den egentlig ikke var der....dessuten kom streken opp etter at tiden for å lese av testen var ute...
Konklusjon: Negativ test!




Jeg ventet enda noen dager, men fremdeles ingen tegn til tante grusom. Nå ble jeg egentlig litt provosert! Jeg viste jo at alt håp var borte... Hvorfor kan jeg ikke bare begynne å blø da! Er det så mye å be om liksom?? Så jeg tok en test til.... Denne gangen 12 dager etter innsetting..(ons 27. okt)
To streker kom frem....what?? Jeg beholdt roen, for jeg trodde ikke på det....så nå dro jeg frem den digitale testen...den måtte jo være litt mer pålitelig.



"Gravid 2-3" sto det i vinduet... hmmm...ok, kanskje jeg er gravid da??




Men jeg beholdt roen enda...jeg klarte ikke tro på det...
Etter så mange år med prøving så hadde jeg forventet en helt annen reaksjon fra meg selv. Jeg så for meg at den dagen jeg fikk en positiv test ville jeg hoppe, juble og skrike i ekstase....Men jeg hadde ikke engang et lite smil om munnen...
Reaksjonen min skuffet meg...hvordan kunne jeg stå der så likegyldig etter å ha fått den testen jeg alltid har drømt om?
Det var nok frykten om at dette ikke skulle bli no alikevel som stoppet meg.. Jeg ville ikke bli oppspilt for så å bli ufattelig skuffet igjen..


Jeg hadde UL på ullevål i uke 7+6, og vi fikk jo se en liten klump som hadde et fint bankende hjerte...
Og i uke 12+0 var vi på enda en UL, bare for å få enda en ny bekreftelse...Og ja, det var et lite menneske som lå der...livlig, frisk og fin!




Men hvorfor kunne jeg heller ikke da begynne å vise litt glede? Ser jo GODT at det er et lite barn..ferdig formet og kjempe søt :)


2011
Enda har det ikke gått helt opp for meg....Men jeg håper at jeg forstår det litt bedre etter ordinær ultralyd i uke 19+0....
Og en ting jeg vet er at så fort jeg har nurket mitt i armene så kommer tårene...Alle gledestårene...åååå jeg håper så inderlig at jeg kommer dit en dag! Vil ikke miste skatten i magen!!!
I know, jeg er over 12 uker på vei, så dette går nok bra, men jeg har fremdeles mange uker igjen!



4 kommentarer:

  1. Dette skal nok gå bra. Tar litt tid å forstå at det voksner et lite barn inni magen din. Selv var vi prøvere i 5 år og fikk barn 2009. Lykke til og kose deg med magen

    SvarSlett
  2. Hei :) Fin blogg du har og gratulerer så masse med graviditeten! Vi har vel termin ganske nærme hverandre, kanskje? jeg har 10.september.. :) Masse lykke til. Skal følge med her :) - Karina

    SvarSlett
  3. eller kanskje ikke.. du har vel nærmere sommeren, du :)

    SvarSlett
  4. Takk takk Karina!
    Og gratulerer med graviditeten til deg også! :)
    10 sept er jo ikke så langt unna meg da, så du er jo allerede godt på vei du også! :) Håper du har et greit svangerskap og slipper unna de værste plagene!
    :) :) :) :) :)

    SvarSlett